solidaritet2010's video: ttens sang

Ættens sang Til dig, som mumler i ditt hvite skjegg om femti år, når kanskje vårens duft fra bjerk og hegg imot dig slår: - Nu ligger øksen innved treets legg, som skrevet står. Til dig, du gammeldagse, rare mann, en liten sang. Den steg oasegrønn av ørkensand, og i den hang en fugl og jublet om det kildevann som av den sprang! Du trette vandrer, slå dig rolig ned i sangens lund. Og det gjør intet om du synge med i denne stund. ja lesk din hals ved dette kildested: din ungdoms munn. - - - Jeg hører, som bekjent, til gatens ætt, og den er stor. Vi finnes over alt - dog ikke spredt - på denne jord, nei, der vi bor er det nok altfor tett vårt avkom gror. Min ættegård er nummer det og det i gaten her. Den ligner dem som ligger like ved på numret nær: den samme murstensgrå - i sol og sne og allslags vær. En ørken er det her så langt jeg ser med hus ved hus, en gate hvor der intet grønnes mer for sten og grus. Og likevel går gamlingen og ler - som i en rus. For de er ikke glade der de går på trette ben, og minnes de en drøm om jord og vår, så er det en fra før ens håp blev bisatt i en gård av sotet sten. Men det er lenge siden slik en drøm om jord og hjem, ja lenge siden lengslen, ung og øm, har flådd en rem av deres sjel, så smertens hete strøm fikk svi i dem. - - - Hvem var de, at de måtte søke ly i disse strøk, i denne trøstesløse, svarte by av sot og røk, hvor solen bare er ved tidlig gry på kort besøk? Man sier det er fattigdommens ætt. Så sant et ord. De eier ikke engang denne plett som de bebor, først når de dør, så får de eierett til seks fot jord. Alt tok man fra dem og fordrev dem hit til byens øst, idet man sa at de var født til slit - en mager trøst! Slik preket den for sort og gul og hvit, den falske røst. Var ikke også de av sol og jord? Og var de født til mindre lykke enn sin rike bror? - Mens han har ødt sin store arvepart ved velfylt bord, blev de forstøtt. - - - Men helt kan ikke drømmene dø vekk. Hos unge kull flyr drømmen som en fugl fra gatens sprekk mot vår og muld og spiler vingene i vindens trekk og solens gull! De unge menn og kvinner av vår ætt har håp og tro! De reiser kampen for sin unge rett til å få gro i jord og luft, som gjør én sund og mett og gir én blod. Den nye kamp er nettop nu igang omkring på jord! Med bitter vilje, under trossig sang og hatske ord har ættens unge fulgt sin oprørstrang på nye spor. - - - Og derfor er min sang en sang til dig om femti år: du fulgte ætten på dens nye vei mot andre kår, du var så lykkelig å være mig i denne vår! Du så min drøm få liv. Du så vår ætt bli rik og sund. Du fant dig ikke selv en rolig plett, en alders lund, før hele ætten hadde fått sin rett til gård og grunn. Og la så være at det kostet gru og blod og sved, og mangt et løfte brast og gikk itu. - Men ingen fred er skjønnere enn den du nyder nu på dette sted!